I´ve noticed that there has been little activity on the commenting side on both mine and camilla´s blog! Whats up with that? Anyway, I still haven´t bought a camera and it is impossible to choose from which place to buy it from since it absolutely is packed with places to buy - some more legit than others of course ;)
We have been watching movies (Uni has a library of movies you can borrow for free!!) and been catching up on our readings these days and will spend this week to continue doing that. The courses are getting more interesting - and our presentations and handins are coming up real soon. I like the challenge it is to have a collaboration with the chinese students - they work in a different manner than what I am used to, the time spent here is good practice in that sense if I am to work with international businesses one beautiful day! There are lots of opportunities here and many people get internships in huge companies while they are still studying. It is tough so not too many recommend it.
More trivial information I have is that I think I am now addicted to dried mango. Wow, that stuff is good! =) We have also found a coffeshop here!!! It is not too far from us here on campus and it is cheap! Well hidden behind all sorts of buildings and only lovals go there. And now - Camilla and I.
thats all for now folks! Got to go to school! =)
p
Tuesday, January 30, 2007
Thursday, January 25, 2007
part 1, tian tan buddha
In the gondol - a ride that took us 25minutes, hanging high above the sea and the ground as it peaked at 900 something meters..
The Tian Tan Buddha seen fra the gondol.
The Tian Tan Buddha up close. It is 23 meters tall and weighs 202 tonns.
Details from the tempel nearby
Wednesday, January 24, 2007
Monday, January 22, 2007
Lantau on saturday (in norwegian i´m afraid..)
I går hadde jeg en helt utrolig reise til Lantau – øya som ligger rett utenfor HK island som også huser Disneyland. Sammen med tre følgesvenner som alle er utvekslingstudenter kjørte vi rett forbi parken og ut til Tung Chung hvor vi tok en gondol helt opp til Ngong Ping Village som ligger på 900 meters høyde. Dit dro vi for å se Tian Tan Buddha i bronse som er 23m høy og verdens største sittende utendørs-Buddha av denne typen. Helt utrolig å se den der den befant seg midt oppe på en ås langt oppe i fjellet, akkurat som om noen hadde sluppet den rett ned fra himmelen. Vi besøkte tempelet som lå rett ved siden av for å spise vegetarmat. Nydelige våruller og taro pai, men stedet var fullt av turister. Vi bestemte oss for å gå litt rundt i området og se den virkelige siden av øya. Vi hadde hørt litt om en trivelig sjarmerende gammel bygd på øya og begynte på nedstigningen til fiskerlandsbyen Tai O som lå to timers gange fra toppen. På veien ned dit tenkte vi å gå innom et tempel eller to.
Det første tempelet lå utenfor allfarvei og nedover stupbratte bakker I en skråning. Da vi kom fram viste det seg å være under oppussing og vi måtte klatre opp igjen (ja, klatre nesten, var helt utrolig tung og lang bakke) opp til hovedveien igjen.. Etter en times gange til midt ute i ingenting og mer ingenting og skog kom vi til et stort monument som vi forsto tilhørte et kloster som ikke var merket på kartet. Det lå godt gjemt og hadde bare noen få turister som dro rett etter at vi kom og siden var det bare oss og munkene. En chanting var å høre på hele området og inscent var å lukte overalt. Men klosteret og skogen rundt som dekket hele området var helt stille. Kontrasten fra Hong Kong som kun lå en time unna var enorm.
Templene og bedehusene tok pusten fra meg - blomsterdekorasjonene, statuene og husene var veldanderte og umåtelig vakre. De hadde også 10 000 Buddha´s hall som lå på toppen av hovedtempelet. Over trettito rader i taket var det plassert små Buddhaer – i fem versjoner - tett i tett - nærmere 13000 gull Buddha statuer dekket taket inne i tempelet og ytterligere fem digre statuer prydet midtgulvet. De fem statuene representerer Buddha i fem tilstander. (som beskytter, når han ber, når han underviser etc..) Tror jeg sto og så opp I taket I en halvtime uten å si et ord. Ut vinduene kunne man bare se frodige åser nesten så langt øyet kunne se og helt, helt I enden kunne man se havet. Dette tempelet var utrolig skjermet fra overturistifiserte bronseattraksjoner på toppen av fjellet som vi nå hadde lagt bak oss.
Turen derfra gikk med buss de siste minuttene det hadde tatt oss å gå, men på dette tidspunktet var vi bare kjempeslitne.. Da vi kom til Tai O virket det som et helt forlatt sted der turistene bare kom for å dra I båt og se på de tyggis-rosa delfinene. Jeg visste at byen var kjent for sin saltede fisk og at mange lokale reiste hit for å få tak i dette. I tillegg har det vært en brann I 2000 som ødela mange av de originale pålehusene som står i elveleiet i ”sentrum”. Mens jeg satt på kaien og tok bilder begynte en gammel mann å snakke med meg. Jeg så på ham og ville gjerne forstå hva han prøvde å si. Han gestikulerte ”å se” med begge hendene som sirkler foran øynene. Pekte på seg selv og så inn mot gatene. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere og prøvde å gestikulere tilbake om han mente at han ville vise noe. Til slutt tok jeg tak I en engelsk-kantonesisk talende person og ba ham fortelle meg hva den gamle mannen prøvde å si. En familie hjalp til og fortalte at han kunne ta meg med til den delen av byen som fremdeles sto igjen etter brannen for at jeg skulle kunne ta gode bilder der. Jeg sa ja. Han begynte å gå sakte og rolig mot gatene i den lille byen. Mine venner fulgte med etter oss. Han tok oss med opp gjennom markedsgaten der all fisk ble forberedt og solgt. En smal lang gate med mange selgere. Den sterke fiskelukten ble merkbar etter hvert som vi nærmet oss vannet og enda flere deler av fiskemarkedet. Til slutt tok han en sving til venstre inn en sidegate og enda en gang til venstre inn en sidegate – inn blant husene der folk i Tai O bor. Vi gikk sammen uten å si et ord hele veien med unntak av et par forsøk på å forklare og gestikulere navnet vårt og hans forsøk på å forklare hva vi så. Hans navn ble uttalt shen. Når vi ikke forsto hverandre smilte vi begge og lo litt og nikket og fortsatte å gå. Shen var pensjonert virket det som. Hva han hadde gjort tidligere var uvisst. Han var pent kledd og virket godt stelt. Blid som en soloppgang var han også. Og med en indre ro som var reflektert på utsiden I hans stille spankulering oppover gatene. Jeg ville så gjerne spørre ham hva slags liv han hadde levd og hvor han kom fra, hva han hadde gjort og om han var lykkelig. Til slutt spilte det ingen rolle. Han var der og han var en god mann som ville vise oss sin hjemby. Husene var som skur. Trange gater med åpne dører og trange smug overalt. Fiskelukten fulgte med hvor enn man gikk. Da vi nærmet oss noe som lignet en bro gikk vi over til husene som lå langs elvebredden. Men vannet lå langt unna. Hans gestikulering og hans ord forklarte at vannet var blitt lavere, men at det skulle komme tilbake. Han viste videre husene som var blitt bygget opp igjen etter brannen. Og merkene av pålene som sto igjen etter de husene som ikke klarte seg. Skurene på påler som sto igjen reflekterte fattigdom. Uendelig fattigdom. Men ikke ulykke. Menn og kvinner gikk og satt ute I gatene og snakket sammen I det stille. Kontrasten fra det enorme suset I Hong Kong var helt uvirkelig. Han smilte til meg og pekte på klokken og gestikulerte at han skulle spise klokken fem ved å skyve mat I munnen og vise femtallet på klokken. Han fortsatte å snakke, men det var helt umulig for meg å forstå hva han sa videre. Mmgai sai, var alt jeg kunne si til ham. Det eneste jeg kan på kantonesisk som betyr tusen hjertelig takk. Siden jeg trodde han spurte om vi skulle følges tilbake og hvor vi skulle sa jeg bare Tung Chung. Byen vi skulle tilbake til snart. Til virkeligheten og videre til universitetet. Han nikket, etterlignet ratt bevegelsen min og pekte mot der bussen skulle gå fra. Jeg nikket også. Vi kjøpte en trebuddha av en venn av ham på vei tilbake gjennom markedet. Hele handelen forgikk med takkeord og mye latter. Vi var fornøyd og han var fornøyd.
Idet jeg gikk bukket jeg med hendene foldet foran meg og sa ”mmgai sai” igjen. Han tok meg I hånden og takket han og vinket oss avgårde til bussen og gikk for å spise middagen med vennene sine som han allerede var for sen til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive den overveldende følelsen jeg satt med da jeg gikk ombord i bussen annet enn at jeg måtte felle en tåre da jeg tenkte på hvor uendelig snill han var og hvilket møte det hadde vært mens vi kjørte over fjellet igjen tilbake til våre liv.
En jente fra Shenzeng som jeg er blitt kjent med fra gangen jeg bor i kalte møtet mitt med Shen for -Yuan- da jeg fortalte henne denne historien. Dette er et fenomen som beskriver et møte med en fremmed som man trekker kjensel på en ubevisst måte og som er et resultat av at det er en person man kan ha kjent i et tidligere liv. Fin tanke.
Det første tempelet lå utenfor allfarvei og nedover stupbratte bakker I en skråning. Da vi kom fram viste det seg å være under oppussing og vi måtte klatre opp igjen (ja, klatre nesten, var helt utrolig tung og lang bakke) opp til hovedveien igjen.. Etter en times gange til midt ute i ingenting og mer ingenting og skog kom vi til et stort monument som vi forsto tilhørte et kloster som ikke var merket på kartet. Det lå godt gjemt og hadde bare noen få turister som dro rett etter at vi kom og siden var det bare oss og munkene. En chanting var å høre på hele området og inscent var å lukte overalt. Men klosteret og skogen rundt som dekket hele området var helt stille. Kontrasten fra Hong Kong som kun lå en time unna var enorm.
Templene og bedehusene tok pusten fra meg - blomsterdekorasjonene, statuene og husene var veldanderte og umåtelig vakre. De hadde også 10 000 Buddha´s hall som lå på toppen av hovedtempelet. Over trettito rader i taket var det plassert små Buddhaer – i fem versjoner - tett i tett - nærmere 13000 gull Buddha statuer dekket taket inne i tempelet og ytterligere fem digre statuer prydet midtgulvet. De fem statuene representerer Buddha i fem tilstander. (som beskytter, når han ber, når han underviser etc..) Tror jeg sto og så opp I taket I en halvtime uten å si et ord. Ut vinduene kunne man bare se frodige åser nesten så langt øyet kunne se og helt, helt I enden kunne man se havet. Dette tempelet var utrolig skjermet fra overturistifiserte bronseattraksjoner på toppen av fjellet som vi nå hadde lagt bak oss.
Turen derfra gikk med buss de siste minuttene det hadde tatt oss å gå, men på dette tidspunktet var vi bare kjempeslitne.. Da vi kom til Tai O virket det som et helt forlatt sted der turistene bare kom for å dra I båt og se på de tyggis-rosa delfinene. Jeg visste at byen var kjent for sin saltede fisk og at mange lokale reiste hit for å få tak i dette. I tillegg har det vært en brann I 2000 som ødela mange av de originale pålehusene som står i elveleiet i ”sentrum”. Mens jeg satt på kaien og tok bilder begynte en gammel mann å snakke med meg. Jeg så på ham og ville gjerne forstå hva han prøvde å si. Han gestikulerte ”å se” med begge hendene som sirkler foran øynene. Pekte på seg selv og så inn mot gatene. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere og prøvde å gestikulere tilbake om han mente at han ville vise noe. Til slutt tok jeg tak I en engelsk-kantonesisk talende person og ba ham fortelle meg hva den gamle mannen prøvde å si. En familie hjalp til og fortalte at han kunne ta meg med til den delen av byen som fremdeles sto igjen etter brannen for at jeg skulle kunne ta gode bilder der. Jeg sa ja. Han begynte å gå sakte og rolig mot gatene i den lille byen. Mine venner fulgte med etter oss. Han tok oss med opp gjennom markedsgaten der all fisk ble forberedt og solgt. En smal lang gate med mange selgere. Den sterke fiskelukten ble merkbar etter hvert som vi nærmet oss vannet og enda flere deler av fiskemarkedet. Til slutt tok han en sving til venstre inn en sidegate og enda en gang til venstre inn en sidegate – inn blant husene der folk i Tai O bor. Vi gikk sammen uten å si et ord hele veien med unntak av et par forsøk på å forklare og gestikulere navnet vårt og hans forsøk på å forklare hva vi så. Hans navn ble uttalt shen. Når vi ikke forsto hverandre smilte vi begge og lo litt og nikket og fortsatte å gå. Shen var pensjonert virket det som. Hva han hadde gjort tidligere var uvisst. Han var pent kledd og virket godt stelt. Blid som en soloppgang var han også. Og med en indre ro som var reflektert på utsiden I hans stille spankulering oppover gatene. Jeg ville så gjerne spørre ham hva slags liv han hadde levd og hvor han kom fra, hva han hadde gjort og om han var lykkelig. Til slutt spilte det ingen rolle. Han var der og han var en god mann som ville vise oss sin hjemby. Husene var som skur. Trange gater med åpne dører og trange smug overalt. Fiskelukten fulgte med hvor enn man gikk. Da vi nærmet oss noe som lignet en bro gikk vi over til husene som lå langs elvebredden. Men vannet lå langt unna. Hans gestikulering og hans ord forklarte at vannet var blitt lavere, men at det skulle komme tilbake. Han viste videre husene som var blitt bygget opp igjen etter brannen. Og merkene av pålene som sto igjen etter de husene som ikke klarte seg. Skurene på påler som sto igjen reflekterte fattigdom. Uendelig fattigdom. Men ikke ulykke. Menn og kvinner gikk og satt ute I gatene og snakket sammen I det stille. Kontrasten fra det enorme suset I Hong Kong var helt uvirkelig. Han smilte til meg og pekte på klokken og gestikulerte at han skulle spise klokken fem ved å skyve mat I munnen og vise femtallet på klokken. Han fortsatte å snakke, men det var helt umulig for meg å forstå hva han sa videre. Mmgai sai, var alt jeg kunne si til ham. Det eneste jeg kan på kantonesisk som betyr tusen hjertelig takk. Siden jeg trodde han spurte om vi skulle følges tilbake og hvor vi skulle sa jeg bare Tung Chung. Byen vi skulle tilbake til snart. Til virkeligheten og videre til universitetet. Han nikket, etterlignet ratt bevegelsen min og pekte mot der bussen skulle gå fra. Jeg nikket også. Vi kjøpte en trebuddha av en venn av ham på vei tilbake gjennom markedet. Hele handelen forgikk med takkeord og mye latter. Vi var fornøyd og han var fornøyd.
Idet jeg gikk bukket jeg med hendene foldet foran meg og sa ”mmgai sai” igjen. Han tok meg I hånden og takket han og vinket oss avgårde til bussen og gikk for å spise middagen med vennene sine som han allerede var for sen til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive den overveldende følelsen jeg satt med da jeg gikk ombord i bussen annet enn at jeg måtte felle en tåre da jeg tenkte på hvor uendelig snill han var og hvilket møte det hadde vært mens vi kjørte over fjellet igjen tilbake til våre liv.
En jente fra Shenzeng som jeg er blitt kjent med fra gangen jeg bor i kalte møtet mitt med Shen for -Yuan- da jeg fortalte henne denne historien. Dette er et fenomen som beskriver et møte med en fremmed som man trekker kjensel på en ubevisst måte og som er et resultat av at det er en person man kan ha kjent i et tidligere liv. Fin tanke.
Culture in all forms
Yesterday on sunday a great girl from Shenzeng (right outside HK border on Chinese mainland) took Camilla and I to the museum of HK history in Hung Hom. It was an amazing museum which contained everything from how the landscape was created 400 million years ago to the plant and animal life in HK, through all the dynasties, the colonial period, the opium wars, the Japanese occupation, the development of new HK, trade to film and popular culture and the transferral of HK back to Chinese ownership. It covered A LOT and took us four hours to go through!
After the wonderful trip to Lantau on Saturday I have to conclude that this has been a most cultural weekend, seeing everything from the inner life of Central in HK - to the rural parts of the region with its local inhabitants to a deep introduction to their whole history.
Today we are going back to school and back to cantine life! What a contrast. Which is exactly what HK has to offer.
After the wonderful trip to Lantau on Saturday I have to conclude that this has been a most cultural weekend, seeing everything from the inner life of Central in HK - to the rural parts of the region with its local inhabitants to a deep introduction to their whole history.
Today we are going back to school and back to cantine life! What a contrast. Which is exactly what HK has to offer.
Tuesday, January 16, 2007
Gratulerer med dagen PAPPA!!!
Håper dagen har vært feiende fin og at dere nå er ferdig på jobb og er på vei hjem for å feire! Spis masse kake og enda litt til for meg!! Har feiret med en liten øl her sammen med Camilla - hun hilser!! Nå skal jeg legge meg.Har vært en lang dag og imorgen skal vi hente visumet til Kina!! Da skal vi en av de nærmeste dagene reise rett over grensen (30 minutter fra HK) for å få billige massasjer!
Og gratulerer så masse masse med dagen JON MARTIN!!!
Og Selvfølgelig også gratulerer med dagen BEATHE!!
Og enda mer selvfølgelig - GRATULERER MED DAGEN ANE!!!!!
Håper dere også har hatt en strålende dag så langt!!! Dere er mange om benet!!
Og gratulerer så masse masse med dagen JON MARTIN!!!
Og Selvfølgelig også gratulerer med dagen BEATHE!!
Og enda mer selvfølgelig - GRATULERER MED DAGEN ANE!!!!!
Håper dere også har hatt en strålende dag så langt!!! Dere er mange om benet!!
Saturday, January 13, 2007
some cultural differences
The experience of being among almost only chinese and hong kong students is an extraordinary interesting one. Apparently they are not as used to foreigners as one might expect them to be and they are eager to get to know you. This is of course a fantastic opportunity for both sides to experience a different culture close-up, yet sometimes a bit overwhelming. Some examples of situations we´ve encountered are necessary (public education - they are very committed to this) and interesting to tell to you.
In almost all classes we get stares and giggles every time we come through the door the first time. In our first class I could understand it, since the class turned out to be only in cantonese and everyone probably wondered why we tried to be that courageous. The second time it was because the class was an all boys class. Hehe. The other reason most likely was also that the class was of Information engineering which probably doesn´t hold to many girls in the whole department at all. Not even chinese girls. They had a lot of math. They probably thought we were a bit too couragous there as well. Which was a right assumption.
The last class we went to was called communication in an intercultural setting (or similar). Most of the participants clearly wanted to learn this. By getting to know us. After class they all rushed towards us to ask if we wanted to join their group for the project. One girl even admitted that she was doing a side project and needed us for observation purposes by hanging out with us. Very flattering, but we are not used to being so different. Just like a rabbit in a glass cage. I think that course could be extremely interesting because it gives us insight in their way of thinking and it gives them insight in our way of thinking. It will be very valuable I hope.
Today though I had a great experience with one of the girls in my hallway. To begin with noone talked to me at all. Now there are three girls who have offered their help and guidance in the Hong Kong and Chinese way of living. I have gladely accepted all their offeres amongst others the one about cooking. Most of them love to cook and they are eager to show me what they are used to from their own villages and regions. Back to today, Susan (she has another really complicated name in Chinese) came by my room to ask if I wanted to taste some of her dessert. She told me it was a traditional Hong Kong dessert and wondered if I liked it. It was delicious and sweet and consisted of milk, coconut and western rice (what she called it) if I remember correctly. She said thank you for liking this dessert and if you are hungry another day I will be happy to cook more traditional food for you! I accepted again and am now waiting for her to knock on my door and give me another great meal!
Public education is a fascinating phenomenon here. Everywhere you can see signs of prohibited and encouraged behaviour. They even throw in why this behaviour is preferred and how much it will cost you to ignore their messages. Camilla took some nice photos of these signs and we will post them as soon as possible. Especially are the signs of handwashing very visible everywhere. Think they are running a campaign against bacteria. Which is good. the hygiene is not the best one here at all times. They barely touch the water after visiting the bathroom. Their showering habits are very different too and they shower all around the clock - preferably in the evening or at night (like now - it is twelve thirty at night and they have been shuttle trafficking to the shower which I live next too...).
Oh well, I am looking forward to them telling us about all the weird things they think we do too. That is the best thing of living like this - so far away from your normal everyday and so close to the locals. Hong Kong was a good choice of city to go and live in and luckily there arent too many exchange students so we are the ones who get to experience all this!
Friday, January 12, 2007
pictures btw
Hello again! Check out some of the pictures we´ve posted, they are on camilla´s blog (link to the right). Have a nice day! We are off to get a chinese visa so that we can cheap clothes and massages right outside the border!!
Besides they have a teaching in china programme here, were you can go a village close to here for a weekend and teach the children there english. It is a fantastic opportunity to see the real culture up close and I hope I can get a seat in that programme! (and also therefore I need a visa =)
again, have a beautiful day!
Besides they have a teaching in china programme here, were you can go a village close to here for a weekend and teach the children there english. It is a fantastic opportunity to see the real culture up close and I hope I can get a seat in that programme! (and also therefore I need a visa =)
again, have a beautiful day!
Tuesday, January 09, 2007
part 2
Hey again,
I am now sitting in the eighth floor of our postgrad building writing this post today. wE are still not connected..
This morning we went to Shatin to have breakfast and ended up shopping before we went back to school at 2.30 pm. Good thing, after a week we already know the most important directions and can manage fine on the train by ourselves! The system is perfect, every two minutes there is a train and if you miss the last train home in the evening it costs 100 HKdollars (80-90kr) to get home in a taxi even though we live 20 minutes outside the HK central area! We are happy about that because it is more quiet and more nice to walk around at the campus when all you are surrounded by are huge university buildings and trees and hills! Very romantic place!
The class was okay, but with young students and a strict american teacher soon turning 40. We have three papers to hand in (each month) on ten pages AND to pages each week in addition just to let him know what we think of every part of the curriculum that we read. Did I mention we do all this for six ECTS???? We need about thirty so this is going to be tough if every course is similar..
I am tired now and have to go and lie down for a second before we continue to run around!!
All in all, we are having a super time here and are looking forward to all the new things that are to come in near future!
Tommy: Hope you had a great time in Trondheim, tell me about in in a mail! I miss you lots!
Iselin, Britt, Annette: We miss you girls, not the same without the whole gang down here!
JM: Thanks for good tips, more than welcome to come back here while we are here!
Rolf og Helene: Thank you for wanting to know what I do down here! Appreciate it so much!
I am now sitting in the eighth floor of our postgrad building writing this post today. wE are still not connected..
This morning we went to Shatin to have breakfast and ended up shopping before we went back to school at 2.30 pm. Good thing, after a week we already know the most important directions and can manage fine on the train by ourselves! The system is perfect, every two minutes there is a train and if you miss the last train home in the evening it costs 100 HKdollars (80-90kr) to get home in a taxi even though we live 20 minutes outside the HK central area! We are happy about that because it is more quiet and more nice to walk around at the campus when all you are surrounded by are huge university buildings and trees and hills! Very romantic place!
The class was okay, but with young students and a strict american teacher soon turning 40. We have three papers to hand in (each month) on ten pages AND to pages each week in addition just to let him know what we think of every part of the curriculum that we read. Did I mention we do all this for six ECTS???? We need about thirty so this is going to be tough if every course is similar..
I am tired now and have to go and lie down for a second before we continue to run around!!
All in all, we are having a super time here and are looking forward to all the new things that are to come in near future!
Tommy: Hope you had a great time in Trondheim, tell me about in in a mail! I miss you lots!
Iselin, Britt, Annette: We miss you girls, not the same without the whole gang down here!
JM: Thanks for good tips, more than welcome to come back here while we are here!
Rolf og Helene: Thank you for wanting to know what I do down here! Appreciate it so much!
Monday, January 08, 2007
A meeting with a new culture
Hey everybody!!!
We are still not connected to the internet at our postgraduate hall 1, but we are still hoping for the best. Apparently a problem to have a Mac or Apple machine as they say, if they understand what we meant with saying Apple at all.. Hard to tell what they say back to us as well, but I think we can expect a phonecall or an email on how to solve the problem.
Camilla and I were not overly thrilled with our rooms the first day, but after getting used to the room itself and after bying a lot of stuff to try to make it more like home - the five centimeter matress on a wooden board, the unisolated room and the kitchens we dont dare to set foot in and the common shower/toilet facilities, seem sort of okay and we have now acclimatized and got accustomed to this new way of living! All shops, stores and school buildings are at the top of the hill though and its a good fifteen minute walk straight upwards to get water... No, all jokes aside, we actually are the lucky ones, we live in the best dormitory on campus (or so weve heard..) and we have found it quite comfortable to live at the bottom of the enormous hill which the university is situated on.
The first thing is that we live close to the train station so that when we come home from a shopping spree we dont have to climb up the hill in question to get home! jei! Secondly we live next to the sports center (irony, oh the irony..) and the water sports center (we live by the sea which is fantastic, but I wouldn`t know, Camilla got the view!) An its nice to live where all other people in the same building are postgraduates! Not too many of us here, so we got to stick together!
It is cold here too! At least it feels cold in the evening since it gets down to almost twelve degrees in the evening and the night and there is no such thing as heating here! Good reason for buying a nice jacket! In the day it is absolutely wonderful and we enjoy the good twenty degrees in the sun! The campus is fantastic and it is a strange feeling to walk around here surrounded by the huge mountains and forests when we are in a 7 million city!
We wanted to get into the HK/chinese way of living so we have tried all kinds of foods since we got here! Yesterday I even ate three oysters.. with pepper and lemon. okay, but not the best I have eaten unfortunalty.. We had an international dinner with ten dishes (went fast, almost like speed eating) and we ate all sorts of stuff, but noone told what is was so I cant tekll you either. Some of it looked strange I can tell you though, but good! We also got to eat vegetarian food prepared by monks in a traditional chinese tempel, and that is the best meals I have eaten so far!! Tofu, veggie stuff, rice, tea and so on.
Oh and there are so many nice people here! Most of them are, as I already mentioned, undergrads, but it doesnt really matter if they are younger that us, we have our PGH1 to withdraw to if it gets too wild for us oldies. No.. Actually everyone thinks we are younger than we are..
Got to go, finnish later,
ciao!
We are still not connected to the internet at our postgraduate hall 1, but we are still hoping for the best. Apparently a problem to have a Mac or Apple machine as they say, if they understand what we meant with saying Apple at all.. Hard to tell what they say back to us as well, but I think we can expect a phonecall or an email on how to solve the problem.
Camilla and I were not overly thrilled with our rooms the first day, but after getting used to the room itself and after bying a lot of stuff to try to make it more like home - the five centimeter matress on a wooden board, the unisolated room and the kitchens we dont dare to set foot in and the common shower/toilet facilities, seem sort of okay and we have now acclimatized and got accustomed to this new way of living! All shops, stores and school buildings are at the top of the hill though and its a good fifteen minute walk straight upwards to get water... No, all jokes aside, we actually are the lucky ones, we live in the best dormitory on campus (or so weve heard..) and we have found it quite comfortable to live at the bottom of the enormous hill which the university is situated on.
The first thing is that we live close to the train station so that when we come home from a shopping spree we dont have to climb up the hill in question to get home! jei! Secondly we live next to the sports center (irony, oh the irony..) and the water sports center (we live by the sea which is fantastic, but I wouldn`t know, Camilla got the view!) An its nice to live where all other people in the same building are postgraduates! Not too many of us here, so we got to stick together!
It is cold here too! At least it feels cold in the evening since it gets down to almost twelve degrees in the evening and the night and there is no such thing as heating here! Good reason for buying a nice jacket! In the day it is absolutely wonderful and we enjoy the good twenty degrees in the sun! The campus is fantastic and it is a strange feeling to walk around here surrounded by the huge mountains and forests when we are in a 7 million city!
We wanted to get into the HK/chinese way of living so we have tried all kinds of foods since we got here! Yesterday I even ate three oysters.. with pepper and lemon. okay, but not the best I have eaten unfortunalty.. We had an international dinner with ten dishes (went fast, almost like speed eating) and we ate all sorts of stuff, but noone told what is was so I cant tekll you either. Some of it looked strange I can tell you though, but good! We also got to eat vegetarian food prepared by monks in a traditional chinese tempel, and that is the best meals I have eaten so far!! Tofu, veggie stuff, rice, tea and so on.
Oh and there are so many nice people here! Most of them are, as I already mentioned, undergrads, but it doesnt really matter if they are younger that us, we have our PGH1 to withdraw to if it gets too wild for us oldies. No.. Actually everyone thinks we are younger than we are..
Got to go, finnish later,
ciao!
Subscribe to:
Posts (Atom)
