Lantau on saturday (in norwegian i´m afraid..)

I går hadde jeg en helt utrolig reise til Lantau – øya som ligger rett utenfor HK island som også huser Disneyland. Sammen med tre følgesvenner som alle er utvekslingstudenter kjørte vi rett forbi parken og ut til Tung Chung hvor vi tok en gondol helt opp til Ngong Ping Village som ligger på 900 meters høyde. Dit dro vi for å se Tian Tan Buddha i bronse som er 23m høy og verdens største sittende utendørs-Buddha av denne typen. Helt utrolig å se den der den befant seg midt oppe på en ås langt oppe i fjellet, akkurat som om noen hadde sluppet den rett ned fra himmelen. Vi besøkte tempelet som lå rett ved siden av for å spise vegetarmat. Nydelige våruller og taro pai, men stedet var fullt av turister. Vi bestemte oss for å gå litt rundt i området og se den virkelige siden av øya. Vi hadde hørt litt om en trivelig sjarmerende gammel bygd på øya og begynte på nedstigningen til fiskerlandsbyen Tai O som lå to timers gange fra toppen. På veien ned dit tenkte vi å gå innom et tempel eller to.

Det første tempelet lå utenfor allfarvei og nedover stupbratte bakker I en skråning. Da vi kom fram viste det seg å være under oppussing og vi måtte klatre opp igjen (ja, klatre nesten, var helt utrolig tung og lang bakke) opp til hovedveien igjen.. Etter en times gange til midt ute i ingenting og mer ingenting og skog kom vi til et stort monument som vi forsto tilhørte et kloster som ikke var merket på kartet. Det lå godt gjemt og hadde bare noen få turister som dro rett etter at vi kom og siden var det bare oss og munkene. En chanting var å høre på hele området og inscent var å lukte overalt. Men klosteret og skogen rundt som dekket hele området var helt stille. Kontrasten fra Hong Kong som kun lå en time unna var enorm.

Templene og bedehusene tok pusten fra meg - blomsterdekorasjonene, statuene og husene var veldanderte og umåtelig vakre. De hadde også 10 000 Buddha´s hall som lå på toppen av hovedtempelet. Over trettito rader i taket var det plassert små Buddhaer – i fem versjoner - tett i tett - nærmere 13000 gull Buddha statuer dekket taket inne i tempelet og ytterligere fem digre statuer prydet midtgulvet. De fem statuene representerer Buddha i fem tilstander. (som beskytter, når han ber, når han underviser etc..) Tror jeg sto og så opp I taket I en halvtime uten å si et ord. Ut vinduene kunne man bare se frodige åser nesten så langt øyet kunne se og helt, helt I enden kunne man se havet. Dette tempelet var utrolig skjermet fra overturistifiserte bronseattraksjoner på toppen av fjellet som vi nå hadde lagt bak oss.

Turen derfra gikk med buss de siste minuttene det hadde tatt oss å gå, men på dette tidspunktet var vi bare kjempeslitne.. Da vi kom til Tai O virket det som et helt forlatt sted der turistene bare kom for å dra I båt og se på de tyggis-rosa delfinene. Jeg visste at byen var kjent for sin saltede fisk og at mange lokale reiste hit for å få tak i dette. I tillegg har det vært en brann I 2000 som ødela mange av de originale pålehusene som står i elveleiet i ”sentrum”. Mens jeg satt på kaien og tok bilder begynte en gammel mann å snakke med meg. Jeg så på ham og ville gjerne forstå hva han prøvde å si. Han gestikulerte ”å se” med begge hendene som sirkler foran øynene. Pekte på seg selv og så inn mot gatene. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere og prøvde å gestikulere tilbake om han mente at han ville vise noe. Til slutt tok jeg tak I en engelsk-kantonesisk talende person og ba ham fortelle meg hva den gamle mannen prøvde å si. En familie hjalp til og fortalte at han kunne ta meg med til den delen av byen som fremdeles sto igjen etter brannen for at jeg skulle kunne ta gode bilder der. Jeg sa ja. Han begynte å gå sakte og rolig mot gatene i den lille byen. Mine venner fulgte med etter oss. Han tok oss med opp gjennom markedsgaten der all fisk ble forberedt og solgt. En smal lang gate med mange selgere. Den sterke fiskelukten ble merkbar etter hvert som vi nærmet oss vannet og enda flere deler av fiskemarkedet. Til slutt tok han en sving til venstre inn en sidegate og enda en gang til venstre inn en sidegate – inn blant husene der folk i Tai O bor. Vi gikk sammen uten å si et ord hele veien med unntak av et par forsøk på å forklare og gestikulere navnet vårt og hans forsøk på å forklare hva vi så. Hans navn ble uttalt shen. Når vi ikke forsto hverandre smilte vi begge og lo litt og nikket og fortsatte å gå. Shen var pensjonert virket det som. Hva han hadde gjort tidligere var uvisst. Han var pent kledd og virket godt stelt. Blid som en soloppgang var han også. Og med en indre ro som var reflektert på utsiden I hans stille spankulering oppover gatene. Jeg ville så gjerne spørre ham hva slags liv han hadde levd og hvor han kom fra, hva han hadde gjort og om han var lykkelig. Til slutt spilte det ingen rolle. Han var der og han var en god mann som ville vise oss sin hjemby. Husene var som skur. Trange gater med åpne dører og trange smug overalt. Fiskelukten fulgte med hvor enn man gikk. Da vi nærmet oss noe som lignet en bro gikk vi over til husene som lå langs elvebredden. Men vannet lå langt unna. Hans gestikulering og hans ord forklarte at vannet var blitt lavere, men at det skulle komme tilbake. Han viste videre husene som var blitt bygget opp igjen etter brannen. Og merkene av pålene som sto igjen etter de husene som ikke klarte seg. Skurene på påler som sto igjen reflekterte fattigdom. Uendelig fattigdom. Men ikke ulykke. Menn og kvinner gikk og satt ute I gatene og snakket sammen I det stille. Kontrasten fra det enorme suset I Hong Kong var helt uvirkelig. Han smilte til meg og pekte på klokken og gestikulerte at han skulle spise klokken fem ved å skyve mat I munnen og vise femtallet på klokken. Han fortsatte å snakke, men det var helt umulig for meg å forstå hva han sa videre. Mmgai sai, var alt jeg kunne si til ham. Det eneste jeg kan på kantonesisk som betyr tusen hjertelig takk. Siden jeg trodde han spurte om vi skulle følges tilbake og hvor vi skulle sa jeg bare Tung Chung. Byen vi skulle tilbake til snart. Til virkeligheten og videre til universitetet. Han nikket, etterlignet ratt bevegelsen min og pekte mot der bussen skulle gå fra. Jeg nikket også. Vi kjøpte en trebuddha av en venn av ham på vei tilbake gjennom markedet. Hele handelen forgikk med takkeord og mye latter. Vi var fornøyd og han var fornøyd.

Idet jeg gikk bukket jeg med hendene foldet foran meg og sa ”mmgai sai” igjen. Han tok meg I hånden og takket han og vinket oss avgårde til bussen og gikk for å spise middagen med vennene sine som han allerede var for sen til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive den overveldende følelsen jeg satt med da jeg gikk ombord i bussen annet enn at jeg måtte felle en tåre da jeg tenkte på hvor uendelig snill han var og hvilket møte det hadde vært mens vi kjørte over fjellet igjen tilbake til våre liv.

En jente fra Shenzeng som jeg er blitt kjent med fra gangen jeg bor i kalte møtet mitt med Shen for -Yuan- da jeg fortalte henne denne historien. Dette er et fenomen som beskriver et møte med en fremmed som man trekker kjensel på en ubevisst måte og som er et resultat av at det er en person man kan ha kjent i et tidligere liv. Fin tanke.